Plutselig står man det hvor man alltid har tenkt, «Det skjer ikke meg eller oss»! Det påvirker mange når en i nær relasjon får kreft, og vi er heldige som bor i Norge og har helsevesenet vi har. Kreftforeningen gjør også en suveren jobb med tanke på forskning og tilbud til pasienter og pårørende

I dag overlever tre av fire kreft. Én av fire gjør det ikke. Bli med å samle inn penger til kreftforskning og omsorgstilbud til pasienter og pårørende.


Deler min svigerdatter sin historie her❤️

💜du er ikke alene💜

Jeg fødte i uke 23. To dager senere fikk jeg kreft med spredning. Så sviktet hjertet mitt.

Av Cathrine Hermansen (29 år)

Det finnes øyeblikk som deler livet i et før og et etter. For meg startet det i uke 23 av svangerskapet. Jeg gledet meg til å bli mamma. Så kom smertene, synsforstyrrelsene og blodtrykket som skjøt i været. Alvorlig svangerskapsforgiftning. Legene måtte forløse barnet mitt for å redde livet mitt.

To dager etter fødselen fikk jeg en beskjed ingen vordende mor er forberedt på: Jeg hadde tarmkreft med spredning til leveren. To uker senere ble jeg sendt med ambulanse til et nytt sykehus igjen – denne gangen med hjertesvikt.

Tre livstruende diagnoser på under én måned. Alle rammet meg mens jeg skulle vært i den lykkelige boblen som nybakt mor.

Fem uker i senga – og borte fra sønnen min

De neste fem ukene var jeg innlagt – først på Kalnes sykehus, deretter Ullevål, Radiumhospitalet og til slutt Rikshospitalet. Fire sykehus på fem uker.

Jeg var sengeliggende nesten hele tiden. Musklene forsvant. Jeg klarte knapt å reise meg opp. Å gå noen få meter var en enorm anstrengelse.

Det verste av alt? Jeg var på ett sykehus – og sønnen min på et annet.

Han lå på nyfødtintensiv. Jeg så ham sjeldent. I en periode hvor de fleste nybakte mødre får amme, holde, og bli kjent med barnet sitt – lå jeg på en annen avdeling, i en annen seng, med en kropp som ikke fungerte og med et hode fullt av frykt. Jeg visste ikke om jeg kom til å overleve. Jeg visste ikke om jeg kom til å klare å være mamma.

En diagnose legene sjelden ser

Jeg har spurt meg selv mange ganger: Har dette skjedd noen andre? Har noen stått i akkurat denne kombinasjonen før? Svaret jeg har fått fra legene, er at deler av historien min finnes – men helheten er ekstremt sjelden.

Fødsel i uke 23. Kreft med spredning to dager senere. Hjertesvikt to uker etter det. Fem uker sengeliggende. En nyfødt sønn jeg så så vidt i starten av livet hans.

Dette er ikke en vanlig pasientreise. For meg er det livet mitt.

En sønn uten spor – og en behandling som virker

Det finnes også mirakler i denne historien.

Min sønn, født altfor tidlig, lever i beste velgående. Ingen fysiske eller psykiske komplikasjoner. En sterk, frisk gutt som smiler, spreller og vokser.

Og behandlingen min virker. Jeg får cellegift annenhver uke, og svulstene krymper. Legene sier det ser lovende ut. Jeg vet det er en lang vei igjen, men jeg klamrer meg fast til håpet.

Småbarnsmor med cellegift i blodet – og trening i kroppen

Det finnes dager jeg knapt klarer å reise meg opp med sønnen min i armene. Netter hvor våkenheten kommer i konflikt med legens beskjed: “Søvn er viktig.” Kroppen kjennes ut som en rustning som faller sammen innenfra.

Det er krevende å være mamma når du samtidig er kreftpasient. Men for at kroppen min skal kunne fungere – og for at jeg skal kunne være der for sønnen min – har jeg begynt å trene igjen når jeg har krefter. Jeg går på CrossFit Askim noen dager og har deltatt på et lite løp på 4 kilometer. Det er ikke for prestasjon – men for å holde kroppen i gang. For å holde meg i live. For å komme meg opp igjen, bokstavelig talt.

Jeg skriver dette for deg

Jeg skriver dette for deg som sitter med en diagnose du ikke vet hvordan du skal leve med. For deg som har født for tidlig. For deg som gjennomgår cellegift mens du forsøker å være til stede for barnet ditt. For deg som har kjent kroppen svikte, men likevel valgt å tro at den kan reise seg igjen.
Du er ikke alene. Jeg trodde jeg var det. Men jeg er her. Og kanskje kan det gi håp til noen andre 🙏💜